IVF-babbleleser og TTC-kriger Sarah Huston deler sine dypeste tanker med oss.
Jeg er så glad… men jeg er også veldig trist. Kan du virkelig være glad hvis du er trist? Folk som ikke vet alt om meg vil anta at jeg har et perfekt liv. Og ja, de har til en viss grad rett. Jeg har min helse, en nær familie, en kjærlig mann, en drømmekarriere, mitt eget hjem, min egen bil, mine egne penger. Men jeg fikk ikke alt jeg ønsket.
Jeg ville bli mamma.
Jeg ville at mannen min skulle bli pappa.
Jeg ville at mødrene våre skulle være barnepike.
Jeg ville at pappaene våre skulle bli bestefar.
Jeg ønsket å skape og føde liv.
Jeg ville ha en baby.
Jeg snakker åpent om mine kamper, min historie og min reise, men jeg snakker sjelden om følelsene mine som skjærer dypt i hjertet mitt.
En venn snakket fritt til meg denne uken, hennes ord var “når jeg ser på deg, ser jeg tristhet.” Dette overrasket meg totalt, og jeg måtte virkelig sitte og la disse ordene lande. Det jeg skjønte var faktisk at hun hadde rett. Det er så sant, jeg har alltid vært for redd til å si disse ordene, men jeg er, jeg er trist.
Jeg er trist for meg selv.
Jeg er trist på min mann.
Jeg er trist på familiens vegne.
Jeg er trist for å miste 8 år til infertilitet.
Jeg er trist at vennegruppene våre reduseres.(Du får ikke invitasjoner til barneselskap når du ikke har egne barn.)
Jeg er trist at vi måtte gjennom flere år med fertilitetsbehandling mens svigermor prøvde så godt hun kunne for å bekjempe kreft.
Jeg er trist at mannen min måtte gå gjennom 2 traumatiske hendelser side om side.
Jeg er trist at jeg ikke kunne planlegge noe morsomt på forhånd i tilfelle jeg ble gravid.
Jeg er trist at folk snur seg når de spør meg hvor mange barn jeg har.
Jeg er trist at jeg skammer meg.
Jeg er trist at jeg føler meg fortapt.
Jeg er trist at jeg mistet embryoet mitt.
Jeg er trist for fortiden, og jeg er trist for fremtiden.
Jeg er trist at hverdagslig infertilitet henger over hodet mitt, ikke hele dagen hver dag, men deler av hver dag vil ha øyeblikk av “vil jeg noen gang bli mamma”.
Jeg vil ikke være negativ, og leve i undergang og dysterhet. Jeg har så mye overflod og lykke som jeg er takknemlig for. Men jeg føler meg veldig fortapt og trist over å ha infertilitet.
Jeg frykter å si dette høyt, fordi folks reaksjoner sårer meg, ikke med vilje, men hvis ting blir sagt høyt i det åpne, så betyr det at det er sant, og jeg er ikke sikker på at hjertet mitt kan takle det.
Men jeg er så glad.
Jeg er lykkelig i ekteskapet mitt.
Jeg trives i ny jobb.
Jeg har blitt ført til mørkets dyp og kommet ut den andre enden.
Jeg har slitt mental og fysisk helse gjennom så mye, uten noe annet å vise til enn 14 ekstra pund som ikke vil rikke seg og et hull på bankkontoen vår hvor det en gang bodde flere tusen pund.. men jeg er veldig stolt av styrken min .
Jeg er glad jeg overlevde smerten og hjertesorgen.
Jeg er glad jeg har møtt noen utrolige kvinner som har tatt meg opp fra gulvet da jeg var på mitt laveste.
Jeg er glad jeg fant sjelen min.
Jeg er glad jeg fant en tro.
Jeg er glad og i fred for at jeg forstår kroppen min nå.
Jeg er glad jeg har fått nye venner som forstår meg.
Jeg er glad jeg har lært nye ferdigheter og jeg bygger en ny karriere for meg selv.
jeg er glad….
Så hvordan kan jeg føle meg så trist, men være glad for så mange ting i livet mitt? Kan du virkelig være glad hvis du er trist?
Sarah
x
Føler du det på samme måte? Er du glad og trist på samme tid? Hvis du vil dele tankene dine, send oss en linje på mystory@ivfbabble.com.
Les mer fra våre lesere:
My younger sister just had her second baby, but I can’t find the strength to smile
