En av tingene som slo meg mest med Jessica Hepburn da jeg møtte henne første gang, var hennes følelsesmessige ærlighet og klarhet.
Et av hennes mest minneverdige sitater var: “Ditt største sår kan bli din største gave.”
Hennes personlige reise gjennom infertilitet inkludert 11 mislykket IVF-sykluser , er en som har tatt henne fra smerten av det såret til en frihet til å leve et liv hun aldri bevisst ønsket eller forventet, men som hun verdsetter og lever fullt ut.
Hun erkjenner at ikke alle er så heldige: «Jeg føler meg virkelig velsignet over at jeg har vært i stand til å reise gjennom smerten min.» Hun er fast bestemt på å hjelpe så mange andre hun kan til å realisere friheten hun har opplevd.
Jessica er veldig stolt over å være født og oppvokst i Nord-London
Hun har en halvsøster fra morens første ekteskap, men hun dro hjemmefra da Jessica var ganske ung, så hun ble effektivt oppdratt som enebarn.
Jessica studerte engelsk på universitetet og var veldig heldig at hun visste fra en ganske tidlig alder at hun ville jobbe med kunst. Jessica jobbet i teater og drev The Lyric Theatre på Hammersmith i ti år før hun dro for å satse på en karriere som forfatter og for å kampanje for årsak til infertilitet samt andre relaterte årsaker.
Hennes første bok heter Jakten på morskap og hun er nå ferdig med sin andre bok som innebar å intervjue flere kvinner om innvirkningen morskap har på deres liv og på dem som individer.
«Da jeg skrev boken min, var den skammen som omgir infertilitet, at jeg hadde bestemt meg for å bruke et pseudonym for å slippe å føle den skammen. Etter litt sjelsøking bestemte jeg meg for å bruke mitt virkelige navn. Jeg innser nå at det var en så viktig avgjørelse. Hvis jeg ikke hadde det, hadde jeg ikke vært i stand til å gjøre noe av dette – snakk om ufruktbarhet og alle følelsene som omgir den, svømme over kanalen, planlegge å bestige Everest – livet mitt ville vært helt annerledes.»
Så hvor er Jessica nå når det gjelder hennes ønske om å bli mor?
«Som kvinne frem til dagen du har din siste menstruasjon er det fortsatt en liten sjanse for at du kan bli mor. Etter å ha hatt 11 runder med IVF (den siste for 3 år siden) må jeg si at jeg ganske godt har sluppet ideen om å bli en biologisk mor.»
“Det som har skjedd med meg er at i møte med alle de fantastiske kvinnene jeg har møtt gjennom å skrive boken min, har jeg innsett at det er mange forskjellige veier til morskap, enten det er eggdonasjon, surrogati, fosterhjem, adopsjon eller hva som helst.
For øyeblikket oppdager jeg at det er et fantastisk liv å leve, så jeg forfølger ikke noen av disse veiene, men jeg utelukker dem ikke på et tidspunkt i fremtiden.»
«Jeg motsetter meg etiketten «barnløs» fordi jeg kunne se for meg at jeg i en alder av 50 skulle bli fostermor.»
Hun er overbevist om at hvis livet ikke fungerer slik du trodde det ville, må du lete etter en annen vei.
Hun forklarer: «Hvis det du virkelig ønsker ikke fungerer, må du finne andre ting i livet du brenner for. Det er veldig viktig å finne det som passer for deg.»
Hun sier at andre mennesker absolutt ikke trenger å gjøre det hun har gjort. Jessica erkjenner at hun er en person med ekstremer – “å gå gjennom 11 sykluser med IVF, å svømme kanalen, å bestemme seg for å bestige Everest – det er bare ikke normalt, men det er den jeg er.”
“Du må finne ut hva din Everest er. Hvis du er en av de som gjør de store tingene som meg, gir det deg en plattform å si fra. Jeg sier ikke at noen andre trenger å gjøre det jeg gjør – ingen måte! Jeg er veldig ekstrem og jeg er rar. Men det er veldig viktig å finne andre lidenskaper i livet og leve etter dem.»
Hvordan har reisen hennes påvirket forholdet hennes til mannen din?
«Jøss, det er så vanskelig å vite fordi forhold er så komplekse. Jeg tenker hva IVF gjør med forhold er at det trekker deg sammen til tider og det trekker deg fra hverandre til tider.
“For oss var det etter at vi sluttet å gå gjennom behandling at feillinjene i forholdet vårt virkelig ble tydelige.
“Parken min støtter meg fullstendig i arbeidet mitt for å øke bevisstheten om dette problemet, og samtidig hater han hvert sekund av det, siden han – og jeg – er veldig private mennesker og jeg har blitt en veldig offentlig person.”
Hvordan ble ditt forhold til venner påvirket da de fikk barn?
“Jeg tror det er veldig vanskelig fordi dere alle begynner å prøve å få en baby på omtrent samme tid. Dere ønsker alle denne virkeligheten, og det skjer for dem, men ikke for dere, noe som er veldig vanskelig å håndtere.
«I boken min beskriver jeg det som smerten ved å aldri – det er som å være utenfor en søtbutikk og se inn og ikke få lov til å ha det som er inni.
“Så skaper det denne giftige situasjonen hvor de føler seg forferdelig å invitere deg til å si en dåp, og så neste gang de ikke inviterer deg, og det føles forferdelig også – det er en situasjon uten vinn – det gjør vondt å bli spurt og det gjør vondt å ikke bli spurt .”
Hvordan har denne smerten blitt mindre?
“Det var der “å komme ut” virkelig, virkelig hjalp meg med mine forhold til vennene mine og familien. Frem til da hadde jeg ønsket en baby vært elefanten i rommet. Etter at jeg kom ut kunne jeg snakke om det og si at å bli spurt såret og å ikke bli spurt såret, så da kunne de si “ok, hvilken vondt vil du ha i dag?” Det gjorde kommunikasjonen så mye mer ærlig».
Jessica legger til: “Det er ikke å si at graviditetskunngjøringer ikke forble utrolig vanskelig – selv nå synes jeg det er veldig vanskelig å høre. Det gjør fortsatt vondt at andre mennesker prøvde og de kom dit og jeg gjorde det ikke.»
Det er et japansk ordtak som Jessica elsker og som vakkert oppsummerer henne:
“Det er et annet liv jeg kunne hatt, men jeg har dette.” Og hun omfavner absolutt denne og lever den til fulle.
Du kan følge Jessicas blogg ved å besøke Jakten på morskap
