Forrige måned på Fertilitetsshowet møtte vi en strålende kvinne, som har skrevet en bok basert på sin egen fertilitetsreise. Rachel Cathlan ga oss noen signerte kopier av boken hennes som vi ga ut til leserne våre.
Responsen var fantastisk. Boken, 336 timer bød på så mye trøst, så vi innså at vi måtte spre ordet! Vi ga Rachel en linje og ba henne fortelle oss mer om seg selv og boken hennes.
For det første må vi si at vi umiddelbart ble tiltrukket av den vakre ananasen på forsiden av boken din! For alle som ikke vet om sammenhengen mellom ananas og TTC-samfunnet, kan du forklare betydningen og viktigheten?
I Sør-Amerika har den ikoniske ananasen lenge blitt sett på som et symbol på vennskap og gjestfrihet, og den har nå blitt adoptert av TTC-samfunnet for å representere solidaritet blant alle som er berørt av infertilitet.
For meg representerer det også rustningen du trenger å gå inn i hver morgen når du har å gjøre med infertilitet, rett og slett fordi det ikke ville vært mulig å komme gjennom hver dag hvis folk kunne se hva som faktisk skjedde med deg på innsiden. Uten den slags rustning, hvordan ville noen av oss tålt kunngjøringene om graviditet, de invasive spørsmålene og ankomsten av nok en uønsket periode på arbeidstoalettene?
Men den viktigste grunnen til at jeg valgte ananas som et så fremtredende trekk på forsiden er på grunn av det populære ryktet blant fruktbarhetsfora om at inntak av ananas (eller spesifikt ananaskjerner) kan øke sjansene for at et embryo implanteres i livmorslimhinnen. (omtrent det samme som de sies å hjelpe gravide med å gå i fødsel naturlig). Jeg vet at jeg spiste en del ananas mens jeg prøvde å bli gravid, og det fikk meg alltid til å smile når jeg så en annen kvinne bære en ananas i handlevognen sin (spesielt hvis den ble ledsaget av paranøtter og helmelk), og jeg lurer på om vi kanskje har noe veldig personlig og viktig til felles.
Hva refererer de 336 timene på omslaget til?
Det er den beryktede og fryktede to uker lange ventetiden. I en IVF-syklus er det tiden mellom eggsamling (EC) og den offisielle testdatoen (OTD), og det er en emosjonell og psykologisk utfordring som det er vanskelig å forestille seg med mindre du har opplevd det førstehånds.
Jeg valgte 336 Hours fordi det så nøyaktig gjenspeiler opplevelsen – en neglebitende time-for-time-prøve, der tiden ser ut til å nesten stå stille, og hvor du kan føle deg håpefull og spent klokken 3, og innen klokken 4 bli kastet ut i en gropen av fortvilelse. Spesielt de siste 72 timene (som kartlagt i boken) kan få deg til å frykte for fornuften din – det er den tiden du ofte har minst kontakt med klinikken din og sannsynligvis din familie og venner, og også tiden da jeg fant jeg mest desperat behov for støtte.
Er 336 timer en strengt tatt selvbiografisk beretning?
Nei. Det er sterkt basert på mine egne erfaringer, og selvfølgelig er det følelsesmessige innholdet 100 prosent ekte. Men jeg har gjort det til en historie om opplevelsen av å gå gjennom en to ukers ventetid i stedet for en slag-for-slag-beretning om nøyaktig hva som skjedde med meg. Min prioritet var å skrive en historie som ville appellere til alle som gikk gjennom IVF.
Jeg har også endret alle navn på karakterer og steder fordi det er en veldig ærlig bok, og det var viktig for meg at vennene mine og familien min fortsatt kunne snakke med meg etter å ha lest den…
Kan du fortelle oss om din egen fertilitetsreise?
Fertilitetsreisen min gikk over fire år, og tok mannen min og meg til totalt syv forskjellige fertilitetsklinikker, og til slutt til en klinikk i Hellas, hvor vi møtte fertilitetsspesialisten som diagnostiserte hvorfor vi ikke ble gravide. Før jeg ankom Athen, hadde jeg forberedt meg på at det sannsynligvis aldri kom til å skje for oss: Jeg hadde aldri vært gravid, vi hadde mislykket IUI- og IVF-behandlinger bak oss, og til tross for alle spesialistene som ekspertise vi hadde søkt, forble vi fullstendig og totalt “uforklarlige”. Denne mangelen på en diagnose var en gåte som torturerte meg, og så meg lete rundt på internett til langt ut på kvelden, desperat etter å finne svaret som jeg visste måtte være der ute.
Til slutt var svaret en jeg hadde båret med meg hele tiden. Så lenge jeg kunne huske, hadde mensen min vært ‘unormal’. Jeg opplevde opptil syv dager med spotting før mensen kom, etterfulgt av smertefulle livmorkramper og (merkelig nok) veldig lett blødning. Jeg hadde nevnt det for alle legene vi hadde møtt, og ble alltid forsikret om at det ikke var noe å bekymre seg for og sannsynligvis bare et tegn på alderen min (jeg var i begynnelsen av trettiårene på den tiden). Uten overbevisning hadde jeg henvendt meg til en akupunktør og ernæringsfysiolog som begge spesialiserte seg på infertilitet, og de hadde begge vært enige med meg om at det absolutt ikke var normalt og var en viktig ledetråd som kroppen min prøvde å sende meg. I løpet av de neste tolv månedene hadde de behandlet meg for hormonelle ubalanser, men dessverre vedvarte de unormale menstruasjonene og manglende evne til å bli gravid.
Når jeg ser tilbake, er dette ingen overraskelse. Ettersom det til slutt ble avslørt i Hellas, var livmoren min dekket av arrvev (til tross for at den viste en “perfekt trippelstripet fôr” på ultralyd under våre IVF-sykluser), årsaken til dette var sannsynligvis en uoppdaget infeksjon som hadde skapt kaos for reproduksjonen min. system. Behandlingen var overraskende enkel: en antibiotikakur for både meg og mannen min for å eliminere enhver infeksjon som kunne være tilstede, og en operativ hysteroskopi for å fjerne arrvevet og avsløre en ny slimhinne som et embryo forhåpentligvis kunne grave seg ned i.
Den behandlingen forandret livet mitt. Fra den første måneden til i dag (mer enn fem år senere) har mensen min vært normal: ingen flekker, ingen “gammelt” brunt blod og ikke behov for smertestillende midler. Og to måneder etter at jeg returnerte Hellas, sto jeg på badet mitt en onsdag morgen klokken 3, mannen min ved siden av meg, og så ned på den lille plastpinnen i min skjelvende hånd – en liten plastpinne som viste seg, for første gang i min historie, to veldig klare rosa linjer.
Fertilitetsspesialisten min i Hellas hadde følt seg sikker på at vi kunne bli gravide naturlig, men vi hadde ett embryo på lager i Storbritannia – et embryo som vi hadde vinket til og snakket med hver gang vi hadde passert klinikken de siste seks månedene – så vi bestemte oss for at vår beste sjanse var å ha en frossen embryooverføring (FET) mens vi visste at livmoren min var i best mulig form. Ni måneder senere ble sønnen vår født. Og et år etter det, akkurat som fertilitetsspesialisten vår hadde spådd, ble vi naturlig gravid med datteren vår.
Hvis det er én ting jeg har lært av reisen vår, så er det å stole på mageinstinktet ditt – og ikke bli avvist av noen (spesialist eller ikke) som hevder å kjenne kroppen din bedre enn deg. Hver enkelt IVF-pasient er unik, og det som fungerer for ett par vil ikke nødvendigvis fungere for et annet, men det som er viktig er at du finner en lege som vil lytte til deg, behandle deg som den personen du er, og skreddersy behandlingen for å gi deg din best mulige sjanse for å lykkes.
Hvor er du nå?
Jeg sitter her nå og venter på at mannen min skal komme tilbake fra den ukentlige Tesco-butikken med fire- og toåringen vår på slep. Jeg lever et liv jeg ikke kunne ha forestilt meg for fem år siden. Det er absolutt ikke perfekt, og det er nå fylt med alle utfordringene med foreldreskap, men det er greit fordi dette er utfordringene du kan spøke med med andre foreldre under skolehentingen eller til og med helt fremmede som du passerer på gaten.
For det meste er foreldreskap samlende; det tilbyr like konkurransevilkår der alle har en opplevelse å dele som andre kan relatere seg til. Infertilitet er det motsatte. Det er isolerende, det får deg til å føle deg utestengt fra livene til alle rundt deg, og etterlater deg ofte å finne på unnskyldninger for livet ditt, i frykt for hvordan andre ville reagere (eller den uønskede sympatien du ville fått) hvis du fortalte dem den virkelige grunnen hvorfor du ikke har barn ennå.
Dette er grunnen til at initiativ som #IVFstrongertogether-kampanjen er så viktige. Å feste det ananasmerket på frakken din gir folk et subtilt nikk av kameratskap, og du vet aldri hvor stor forskjell det kan gjøre.
Jeg husker fortsatt tydelig at jeg pendlet til jobb rett etter vår første mislykkede IVF-behandling, og måtte reise meg for å tilby setet mitt til en gravid kvinne (en som i det øyeblikket følte seg viktigere og mer fortjent på alle mulige måter). Jeg lurer på hvor annerledes jeg kan ha følt om jeg hadde sett en annen passasjer med en ananasnål den dagen; noen som ville vite, uten å si et ord, nøyaktig hvordan det føltes å være meg i det øyeblikket). Eller kanskje jeg ville ha lagt merke til at den gravide kvinnen selv hadde på seg en nål, og det kan ha gitt meg håp om at hun kanskje var gravid etter mange år med hjertesorg og behandlinger, og at jeg kanskje en dag til og med ville sitte i hennes sted.
Når bestemte du deg for å gi ut en bok om fertilitetsreisen din?
Å skrive har alltid vært en stor del av livet mitt, og jeg hadde faktisk jobbet med en helt annen roman da fruktbarhetsreisen vår begynte. Men så tok selvfølgelig søken etter å bli gravid over, og fertilitetsreisen var det eneste temaet jeg tenkte på. Siden jeg tenkte på det 24 timer i døgnet, tenkte jeg at jeg like godt kunne skrive om det, selv om jeg forsikret meg selv om at det var greit å skrive en konto uten sperring fordi jeg aldri ville la noen faktisk lese den.
Til å begynne med var det bare en dagbok for meg, og jeg sluttet å skrive den rundt den tiden jeg fødte sønnen min. Men så et år senere døde faren min (den eneste andre personen som hadde lest denne dagboken) etter en tre år lang kamp mot kreft, og jeg fant meg selv å tørke støv av det første utkastet til et manuskript som hadde ligget nederst i en skuff. . Delvis var det fordi faren min hadde fortalt meg at jeg virkelig måtte gjøre noe med denne boken (og jeg visste at han hadde en livslang vane med å ha rett i denne typen ting). Delvis var det fordi han alltid hadde fortalt meg at det er så mye mer sannsynlig at vi angrer på de tingene i livet vi ikke gjør, i stedet for de tingene vi gjør. Og delvis var det fordi å miste en forelder gir deg en vekker som ingen andre, og en smertefull påminnelse om at livet er uforutsigbart, vår tid her kan være kort, og at hvis du har et lite bidrag å gi, bør du handle raskt og få det ut i verden mens du kan.
Har det vært en ganske rendyrkende opplevelse som dokumenterer opplevelsen din? Har det hjulpet deg med å takle det?
Det har vært en overveldende positiv opplevelse. Å skrive boken har hjulpet meg til å forstå reisen vår og å forstå alle de komplekse følelsene som er knyttet til en infertilitetsdiagnose. Det har hjulpet meg til å tilgi meg selv for å ha “håndtert det så dårlig” (slik jeg alltid trodde jeg hadde) og virkelig å forstå hvorfor infertilitet ganske riktig beskrives som en livskrise. Det har vært utrolig befriende å være ærlig om det vi gikk gjennom følelsesmessig, og å kunne tilby det til andre mennesker som er på sine egne fertilitetsreiser nå. Mitt håp i 336 timer har alltid vært at kvinner vil lese den og innse at de er normale, at de ikke er alene, og at alle deres mørkeste tanker og følelser oppleves av stort sett alle som har diagnosen infertilitet. Jeg ønsket også at det skulle være en bok som kvinner kunne gi videre til sine venner, familie og til og med partnere, og si: «Det er veldig vanskelig for meg å snakke om alt dette akkurat nå, men dette er i bunn og grunn det jeg går gjennom. ‘
Var du åpen om dine kamper for å bli gravid fra begynnelsen, med venner
og familie? Snakket du med mange?
De fleste visste at jeg ville ha barn, og mine nære venner visste at jeg var opptatt av å begynne å prøve så snart mannen min og jeg giftet oss. Uunngåelig skjønte de at ingenting skjedde, og noen få av dem var klar over hvert eneste stadium av reisen vår. Jeg angrer ikke på at jeg var åpen og ærlig med disse utvalgte få – men å dele min fertilitetsreise med mine fruktbare venner tvang oss alle til å tåle noen svært vanskelige tider. De måtte pine seg over når og hvordan de skulle fortelle meg om sine egne graviditeter, og til tider måtte jeg trekke meg, siden det rett og slett var for vondt å være rundt disse mødrene og gravide uten å kunne bli med i klubben deres. Jeg tror at for mange kvinner vokser kretsen av mennesker som vet om fertilitetsproblemene dine større og større, spesielt når det begynner å påvirke arbeidet ditt, ditt sosiale liv og stort sett alt du gjør. Men så kommer noen av oss også til et punkt hvor den sirkelen begynner å lukke seg, og blir mindre og mindre ettersom infertilitet endrer livene våre fullstendig. For meg skjedde dette med en gang jeg sa opp jobben min og nesten sluttet å sosialisere helt. Jeg husker at i løpet av de siste ti månedene av fertilitetsreisen vår, var de eneste jeg var i regelmessig kommunikasjon med kvinnene på fertilitetsforumet mitt. Dette var tiden da jeg desperat trengte å snakke med folk som virkelig kunne føle med det jeg gikk gjennom, og jeg vil aldri glemme hvilken livline disse kvinnene var for meg da jeg trengte dem.
Hvilke svar har du på boken din?
For lesere som for tiden går gjennom IVF, er tilbakemeldingen alltid ‘Å takk Gud, jeg trodde jeg var den eneste personen som tenkte på alt det!’ Det er en lettelse for kvinner å vite at de ikke er monstre for å ha forferdelige tanker og følelser om andre mennesker, og at infertilitet virkelig endrer alle vennskap og forhold i livet ditt. Folk som ikke har noen førstehåndserfaring har fortalt meg at det har vært en fullstendig øyeåpner, og at de nå har en mye dypere forståelse av hva deres kjære (som tåler infertilitet) har gått gjennom. Lesere fra begge leire forteller meg alltid hvor mye boken fikk dem til å le, noe som er så viktig på IVF-reisen. Jeg prøvde å inkludere så mye humor som mulig fordi, akkurat som når vi har å gjøre med en hvilken som helst større utfordring livet byr på, kan en sans for humor bære oss veldig langt. Og Gud vet at vi alle trenger en latter eller to når vi er oppe mot infertilitet…
Hvor kan folk kjøpe boken din!!
Du kan kjøpe 336 Hours fra alle gode bokhandler eller på Amazon
Folk kan også ta kontakt med meg via nettsiden min – Jeg er alltid veldig glad for å svare på spørsmål eller chatte med alle som er på sin egen fertilitetsreise.
