Jeg er 51 år gammel, administrerende direktør for The Fertility Show, og jeg har nettopp hatt min tredje morsdag med datteren min og den 3. med sønnen min. Begge barna har vært en kamp for å bli gravide, og jeg har brukt mange morsdager på å plage barna våre, så jeg ønsket å dele denne, vår historie om håp…
Phil og jeg giftet oss tilbake i 2000; Jeg var 29, Phil 34, og som så mange par bestemte vi oss for å ha noen gifte år alene før vi tenkte på en familie. Vi var eldre enn de fleste for å være a): gifte oss og b): prøve å få en familie (mange av vennene våre hadde ett eller to barn allerede).
Vi begynte å prøve å få en baby i 2002… og ingenting skjedde. For å være ærlig har jeg slettet mange av de smertefulle detaljene, men etter mye etterforskning og mange BFN-er, oppdaget vi at jeg led av alvorlige endometriose – en tilstand jeg aldri hadde hørt om før det øyeblikket. Etter en laparoskopi i desember 2004, som så ut til å “rydde rørene”, ble vi endelig gravide og sønnen vår William ble født i oktober 2005. Hurra! Den lykkeligste dagen i våre liv.
Det tok tre år å få William. Jeg var nå 35 og hadde en svært krevende karriere som fulltid som MD i et stort selskap. Da William ble 3 år gammel, og livet ble litt lettere for oss, bestemte vi oss for å prøve igjen… men ingenting. Spole frem gjennom en tidlig abort, tre laparoskopier til for å behandle den returnerende endometriose og 2 mislykkede runder med IVF og jeg var 43 år gammel. Tiden ser ut til å fly avgårde når du går gjennom alt dette. På dette tidspunktet ble vi i fellesskap enige om å endelig lukke døren for drømmen vår om en bror eller søster for William.
I 2015 hadde jeg startet min egen eventvirksomhet, og et av arrangementene vi kjøpte var The Fertility Show
Jeg hadde hørt om utstillingen mens jeg hadde min IVF-behandling, men hadde aldri deltatt, så da den kom på markedet følte jeg at jeg hadde mye å tilby for å hjelpe den til å vokse og utvikle seg. Jeg ville brukt min personlige erfaring med infertilitet til å forme fremtiden. Jeg fant showet emosjonelt; å være omgitt av så mange mennesker som strevde med å gjøre det mest naturlige i verden – det virket så urettferdig. Jeg brukte mye av tiden på å holde tårene tilbake, trist for situasjonen så mange befinner seg i og trist over det andre barnet vi ikke hadde klart å få. Under tiden jeg var på utstillingen, oppdaget jeg donor unnfangelse og det begynte å gå opp for meg at donoregg potensielt kunne fungere for oss. Nå i midten av 40-årene, sjansen for å lykkes med mine egne egg var veldig lavt. Men et donoregg ville være yngre, og jeg begynte å tenke at vi kanskje, bare kanskje, skulle gi det et siste forsøk…
Mens jeg deltok på utstillingen i 2018, snakket jeg med en utenlandsk klinikk. Vi skulle tilfeldigvis på ferie i nærheten av stedet deres neste dag, så jeg avtalte å møte dem mens vi var borte. Etter å ha låst bort følelsene og smerten ved fertilitetsproblemene våre, og stort sett kastet nøkkelen, tok Phil litt overbevisning for å åpne boksen igjen. Han ønsket ikke å gå til avtalen. Men han ombestemte seg da en ferievenn inviterte oss på lunsj – hjemmet deres var på vei til klinikken. Det føltes som om det var “ment to be”. Så vi dro til avtalen for å finne ut mer og forlot klinikken fast bestemt på å ha “en siste tur”, mens vi også var helt overbevist om at det sannsynligvis ikke ville fungere. Det ville i det minste tillate meg å gå videre og føle at vi hadde gitt håpet vårt om et nytt barn alle mulige sjanser.
Klinikken var utrolig. Jeg fant dem effektive og tilgjengelige, og hele prosessen var mye enklere enn jeg først trodde. Med et donoregg, den protokoller var mye enklere å håndtere, både fysisk og følelsesmessig, men timing er helt avgjørende siden du må være sammen med giveren din. I motsetning til våre tidligere runder med IVF, holdt Phil og jeg denne behandlingen hemmelig bare kjent for oss og sønnen vår. Mange har sterke meninger om alder og foreldreskap (enn mindre donoregg) og vi ønsket personvern. Dette var selvfølgelig vanskelig, spesielt på en veldig god venns 50-årsdagsfest mens jeg var slam-bang midt i det hele. Jeg måtte late som jeg drakk og festet mens jeg følte meg sliten, emosjonell og engstelig. Jeg oppdaget Virgin Mojitos var den perfekte folien!
I juli 2018, dagen etter vår 18-års bryllupsdag (jeg hadde aldri forestilt meg at 18 år inn i ekteskapet vi skulle prøve å få en baby!) returnerte vi til klinikken for embryooverføring. Vi hadde to blastocyster men på grunn av den høye suksessraten for donoregg, rådet klinikken sterkt til at vi implantere bare ett. Jeg var så fast bestemt på at dette skulle være vår siste tur at vi donerte vårt andre embryo til klinikken.
Neste var den fryktede 10 dagers vente som, som alle som har vært gjennom dette vil føle empati, er et mareritt – og det blir aldri enklere. Vi hadde planlagt å være på ferie i løpet av behandlingen, så vi var fortsatt bortreist da det endelig var på tide å teste. Etter å ha forberedt oss godt på feil – sikkerhetsteppet vårt mot nøden vi hadde følt på tidligere forsøk – ble vi totalt sjokkerte da resultatet kom positivt! Vi testet rundt 10 ganger totalt, bare for å være sikker!
Spol frem 3 ½ år og vi føler oss helt velsignet over å ha vår sene ankomst til familien vår. Misforstå meg rett, en tre og en 16 åring gir en morsom familiedynamikk, spesielt når du kaster deg inn i overgangsalderen, men jeg ser tilbake på det hele nå og er så takknemlig for at vi tok turen til klinikken som dag, og bestemte seg for å gi behandling en siste tur. Hvis det ikke hadde vært for The Fertility Show, delta på seminarene, møte så mange klinikker, lære om donorunnfangelse og realitetene rundt suksessratene for forskjellige behandlinger, så ville vi ikke hatt datteren vår.
Så partisk kan jeg være, men jeg er et godt eksempel på hvordan The Fertility Show kan hjelpe med reisen din, uansett hvilket stadium i livet du er på, og jeg føler meg virkelig velsignet.
For å bestille billett til The Fertility Show, klikk her.
Bli med oss på The Fertility Show UK, live på Olympia i mai
