Hvordan setter du ord på vår infertilitetshistorie; over fem år med opp- og nedturer, tårer, små seire, tårer, store tap, øyeblikk med uutholdelig smerte – følelsesmessig og fysisk – nevnte jeg tårene?
Samtidig som vi ønsker å fremheve hver kronologisk detalj, for la oss innse det, hver nål lager historien; og vi har gått gjennom (ingen overdrivelse) nærmere 1,000 nåler. Den enkleste måten jeg kan beskrive det på er 11 runder med IVF med 4 spontanaborter underveis. Å…og noen tårer.
Jeg er Amber, mannen min Simon og jeg begynte å prøve å få en baby da jeg var 30 og han var bare 29. Jeg må først si at dette er en historie om to personer. Jeg hadde ikke kommet meg gjennom en eneste dag uten ham. Det var en laginnsats. I mange år har jeg sagt at Simon er historiens sanne helt. Han passet på meg og oss, og det var en vanskeligere jobb enn min.
Jeg har alltid visst at det ikke ville være så enkelt som jeg har gjort PCOS og endometriose
Det jeg ikke visste da var hva uttrykket “å finne det vanskelig å få en baby” virkelig ville bety. Hvem hadde trodd at det ikke ville være nok å bli gravid, at immunforsvaret mitt kanskje ikke vil at jeg skal få en baby, at infertilitet tvinger deg til å flytte dine egne målstolper; kanskje en surrogat er ok, kanskje vi trenger en donor eller faktisk kan livene våre være fantastiske med bare oss to. Vi jobbet oss sakte gjennom beholdningen av hva IVF kan tilby; ferske overføringer, frosne overføringer, steroider, intralipider, humira, ripen – HVER GANG, liter progesteron, men ettersom årene gikk, ville ingenting fungere. Noen ganger ble vi gravide og så hjerteslag ved 6, 7, 8 uker og så ingenting. Hver gang var forskjellig, blødning, ingen blødning, ubesvart spontanabort, men utfallet var det samme. Jeg er heldig at jeg bare én gang måtte ha inngrep for å fjerne noe. Jeg vil ikke si at jeg anbefaler noen å ha en MVA, men som jeg sier om de fleste ting, “Det var ikke så ille som jeg trodde det ville være.”
Disse opplevelsene er som ingen andre, men i stedet for å velte seg i tristheten eller gå fast i detaljer, er mitt overveldende ønske å hjelpe andre og prøve å formidle min kunnskap. Jeg har lært så mye, men det er så mange leksjoner jeg skulle ønske jeg hadde visst. Og jeg mener ikke det grunnleggende; “Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at det kanskje ikke fungerer første gang” eller “Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at jeg måtte ta av meg klærne hele tiden”. Disse er absolutt gyldige og VELDIG sanne, men det er så mye mer.
Ikke ta nei for et svar
Da jeg var 31 og ikke hadde hatt mensen på ett år sa fastlegen at det ikke var noe hun kunne gjør «Jeg kan ikke gi deg en pille for å få deg til å ha eggløsning. Ikke bekymre deg du er ung og det vil gå bra. ” Jeg kastet bort så mye tid på å tenke at jeg ville klare meg. Hun fikk meg til å føle at det var så usannsynlig at jeg ville få et problem. Jeg visste at noe ikke stemte, men jeg ventet så jeg kunne hoppe gjennom bøylene de sier du må gjøre. Du kjenner kroppen din og hvis du ikke er fornøyd med rådene, stiller du spørsmål ved det. Eller få en annen mening.
Tiden går sakte
Når du har IVF føles en måned som en fengselsstraff. Når du faktisk er i en syklus kan du føle håp og spenning, men når du bare venter er det elendig. Jeg husker at den første syklusen vår ble avbrutt fordi jeg hadde en cyste som kom i kontakt med hormonavlesningene. Dette varte i to måneder mens de prøvde å bli kvitt det. Det måtte tappes til slutt. Veldig smertefullt. Og da vi endelig kom til vår første overføring, hadde jeg OHSS (som viser seg virkelig kan skje og det er ikke så sjeldent). Jeg har aldri følt meg så forferdelig i hele mitt liv. Deretter måtte vi vente tre måneder før de ville la meg prøve igjen. Og BFN (big fat negative). Så på slutten av disse fem månedene føltes det som om vi var tilbake ved starten. Tiden i disse dagene gikk sakte. Det var da jeg begynte å perfeksjonere min falske det ansikt. Du står opp, tar på deg kostymet og krigsmalingen for dagen og går ut og later som alt er ok. Jeg var heldig fordi karrieren min betydde mye for meg, den ble enda viktigere med disse årene og jeg la alt inn i den. Jeg jobbet lange timer; det var min mestringsmekanisme. Det som også hjalp meg var at jeg tidlig lot folk få vite hva som foregikk. Det er vanskelig nok å håndtere disse tingene; ikke å kunne snakke om det eller finne en unnskyldning når du gråter på toalettet er rett og slett ikke verdt å gjøre. Selvfølgelig fortalte jeg det ikke til hele kontoret mitt, men etter hvert som årene gikk, fant folk ut av det, og jeg hadde ikke noe imot det. Det bidro til å dempe spørsmålene om når jeg skulle få barn … hver gang en annen person gikk på matpermisjon. Det vil skje, og du må se dem. Det er ikke lett, så det er bedre om folk vet det slik at de kan være mer følsomme.
Ikke ta hensyn til statistikk
Det er veldig lett med IVF å sette seg fast i hva statistikken sier. Men som noen sa til meg en gang “Du er ikke en stat”. Jeg følte alltid at vi var i feil prosentandel. Når det var en liten prosentandel, falt jeg inn i det. Å være i 1% ble en pågående spøk. Sjansene for å ha mer enn én spontanabort er omtrent 4 % og sjansene for å ha mer enn tre er 1 %. Men når du ser et hjerteslag ved åtte uker, er sjansen for at du får babyen 98 %. Alt jeg kunne tenke på var statistikkløgn. Hvordan kunne de alltid være mot oss. Det beste du kan gjøre er å ikke tenke på dem. Du kan bare fokusere på deg selv og håpe på det beste.
En yo-ing appetitt
Ingen forteller deg om yo yo appetitten. En veldig positiv ting med all behandlingen min var at jeg noen ganger aldri hadde følt meg bedre. Jeg gikk ned i vekt, jeg hadde det fantastisk på jobben, jeg kjøpte vakre sko og vi dro på fantastiske ferier. Jeg var heldig at stoffene aldri forårsaket problemer. Det eneste som gjorde var metforminet. Og jeg skulle ta seks om dagen. Så resten av tiden hadde jeg ikke lyst til å spise noe. Jeg blir en mezze-beiter. Kollegene mine har virkelig hjulpet meg gjennom dette! Jeg ble en stor fan av gulrøtter, potetgull med humus. Jeg sluttet også med så mye mat. Ting jeg elsket kunne jeg bare ikke se. Mye av tiden var det slik jeg forestilte meg at morgenkvalme ville føles. Den konstante underliggende kvalmen. Jeg kunne bare le av ironien.
På slutten av alt dette er den siste leksjonen håp. Vi lærte tidlig å alltid ha håp fordi ingenting annet får deg gjennom. Hvis du ikke har håp, vil du ikke ha utholdenhet til å fortsette. Du må tro at oddsen er i din favør. Det var det som holdt meg gående så mange ganger; det kan umulig gå galt igjen. Jeg spøkte med at jeg ble masochist. Mantraet mitt ble veldig raskt “Jeg kan ikke gi opp, for hvis jeg gjør det, vil jeg aldri få det jeg vil.”
Det siste spørsmålet: er det verdt det? Folk forteller deg at det er det, og det pleide virkelig å irritere meg fordi jeg trodde “Tror du jeg er helt sint for å gjøre alt dette for noe som vil være middelmådig?” Når alle årene, nåler, tjuvstarter og millioner av tårer av ødeleggelse til slutt ga plassen for gledestårer, har det selvfølgelig vært verdt det. Våre små embryoer 13 eller 14 kjempet mot alle odds og er nå vår 1 år gamle babygutt. Å si at han er et mirakel er en underdrivelse, og jeg føler fortsatt at jeg drømmer. Og nå hadde jeg ikke hatt det på noen annen måte. Alle de andre vi mistet var ikke ham – han ventet bare. Jeg får mange som sier at jeg vedder på at du ikke var klar over at det ville være så vanskelig å få en baby, og jeg bare ler. Vanskelig er ikke å håndtere søvnnetter, aldri slutte med bleieskift eller håpe at de ikke gråter i supermarkedet. Hardt prøvde å komme til alle disse øyeblikkene, og ingen som ikke har gjort det kunne muligens forstå forskjellen.
Jeg håper historien vår vil bringe håp, men jeg vet at for mange vil det ikke hjelpe
Jeg var den personen og ønsket ikke å høre suksesshistoriene, for i likhet med denne statistikken er alle forskjellige. Hvis noen ønsker å chatte videre selv om det bare er for å fortelle din egen historie og få noen til å lytte, er jeg alltid tilgjengelig. Du kan ta kontakt ambermortelman@yahoo.co.uk
Takk til den fantastiske Amber for å dele historien hennes og for å være en så utrolig person. Vi kan ikke takke Amber, og alle de andre fantastiske menneskene som har blitt og blir med oss for å være IVFbabble-ambassadører, nok.
