Gareth Landy er en XXY mann, også kjent for å ha Klinefelters syndrom. Dette er del to av hans reise til foreldreskap etter en lang og vanskelig kamp med infertilitet
På slutten av del 1 av historien hans, Gareth forlot oss på det punktet hvor han hadde blitt rådet av legen sin om å utforske mulighetene for å bruke en sæddonor…
I juli 2018 filmet jeg mitt aller siste bryllup i Galway, Irland. Jeg hadde filmet bryllup i over et tiår, og nå ville jeg gjøre noe annet. Jeg nevner dette som en uke etter dette var jeg innlagt på sykehus i 10 dager. Alt stresset i livet mitt hadde kommet til et punkt og jeg måtte fjerne blindtarmen.
Denne uforutsette operasjonen hadde en bank-effekt for den andre operasjonen på testiklene mine. Som nevnt hadde jeg FNA-operasjonen nå skulle jeg få Micro-TESE, (Microsurgical Testicular Sperm Extraction). Som nevnt tidligere var det håpet at kroppen min hadde absorbert hormonene for deretter å lage testosteron som deretter ville bli drivstoffet for å lage sæd. Denne andre operasjonen var å gå tilbake inn i testiklene mine og få den forhåpentligvis nåværende sæden.
Anna og jeg fløy til London og denne gangen fant vi et sted som ikke hadde for mange trappetrinn. Jeg var både spent og nervøs på samme tid. Dagen før dro vi rundt i byen for litt sightseeing. Akkurat nå kan jeg huske den oppe utenfor puben vi var på og diskuterte hva vi ville gjort hvis de ikke fant sæd og brukte donorsæden med eggene som ville bli fjernet fra Anna.
Dagen for operasjonen var kommet og vi fikk en Uber til sykehuset
Selv nå kan jeg huske at Uber var en svart Prius og sjåføren var ikke oppe for praten. Når jeg er nervøs liker jeg å prate som en måte å distrahere meg selv på. Vi ankom og sjekket inn før vi gikk opp til gulvet. Selv nå husker jeg rommet; det var på innsiden av sykehuset så det var ikke utsikt til noe spesielt interessant. Anna lå i en seng til venstre for meg siden det var et dobbeltrom. Etter en stund var det på tide for meg å gå til den andre operasjonen, jeg var følelsesmessig utslitt etter de siste månedene. Det var både spennende og en følelse av redsel samtidig som jeg snart skulle lære om jeg hadde sæd eller ikke.
Jeg var ute av restitusjon og nå tilbake på rommet jeg hadde startet den dagen. Operasjonen var nå over og vi måtte vente. Jeg husker at alt jeg ønsket var en kopp te. Snart nok kom en kollega av Mr Ramsay inn i rommet med resultatene. Svaret var at det ikke var noen sædceller, kroppens evne til å gjøre dette var blitt mindre. Jeg følte sjokk, tap, endelig et svar, lettelse og avslutning på samme tid. Anna ga meg en stor klem og gråt, jeg følte meg bare utslitt og gråt ikke. Jeg var opprørt, men jeg visste at vi fortsatt hadde en ny sjanse til å få familien vår.
Fremover skulle Anna og jeg nå ned den godt opptråkkede stien som så mange andre hadde gjort før oss. Det var fortsatt en mulighet for oss å få en familie da vi ville bruke donorsæd. Du ser på forhånd at herr Ramsay hadde sagt at ved uthenting av egg fra Anna, hvis ingen sæd ble funnet i meg, ville donorsæden bli brukt. Det var akkurat det som skjedde, Anna fikk også fjernet egg fra henne mens jeg var på operasjon.
Vi ble fortalt at det var tatt ut en del egg og at donorsæden var blandet med dem
I løpet av de kommende dagene skjedde det som vanligvis ville skje i kroppen i laboratoriet. Vi fikk oppdateringer om hvor mange originale egg og sædceller som hadde blitt til embryoer. Vi måtte henge rundt i London for disse dagene som for å være ærlig var flott. Jeg fryktet at etter denne operasjonen ville restitusjonen min ligne på FNA, men det var motsatt. Jeg kom meg mye raskere enn tidligere. Vi fikk nyheter om at det nå var noen embryoer, så vi dro tilbake til klinikken for overføringsdagen og så hadde vi to ukers ventetid.
Tilbake i Irland telte vi ned dagene i håp om at embryoet skulle ta. Anna tok en graviditetstest to uker senere og den var positiv.
Vi var overlykkelige, men lettelsen vår var dessverre ikke til å vare – Anna aborterte noen dager senere
Dette er det som oftere refereres til som en “kjemisk graviditet”. Jeg føler at dette språket kan forbedres mye ettersom dette begrepet er et så kaldt og klinisk begrep. Det var så vanskelig å få denne nyheten. I løpet av de siste ukene hadde vi lært at jeg nå var infertil, og våre håp og drømmer med vår første runde med IVF ble knust. Jeg kjente denne tomheten i meg. Jeg følte sorg, tristhet og frustrasjon på samme tid. Anna og jeg er greie, omsorgsfulle mennesker. Hvorfor kan vi ikke få pause, hvorfor blir vi nektet en familie? Jeg skjønte så mye at ting jeg trodde var viktig bare var distraksjoner i livet mitt. Jeg ønsket meg virkelig et barn.
Snart bestemte vi oss for at vi ville gå tilbake igjen for en ny runde med IVF
Medisinsk var jeg nå ute av bildet, men veldig opptatt av å være sammen med Anna og hjelpe henne så mye jeg kunne. For mange av våre avtaler vil vi være i en rekke venterom. En av de gode tingene med klinikken som vi var på var kaffemaskinen, den hadde så mye valg og jeg elsket Mokka-alternativet 🙂 Noen ganger når vi ventet var det små barn som var der med foreldrene sine. Hvis voksne kjedet seg å vente, kan du forestille deg hvordan det var for et barn. Altfor ofte laget jeg papirfly for dem, da denne lille interaksjonen i dette venterommet ville gi meg litt glede. Det vi også observerte er at ingen noen gang snakker med hverandre, jeg ville finne ut at tiden virkelig ville trekke ut å sitte der i stillhet. Se, jeg var ikke der for å få venner for livet, men å prøve å ha en samtale om hva som helst var umulig.
Snart skulle Anna for sin nå andre egguttaksprosedyre
På dette stadiet hadde vi en god ide om hva som skulle skje. Det medisinske teamet var i stand til å samle egg fra henne, noe som var gode nyheter. Som før måtte vi vente i London for å finne ut hvor mange levedyktige embryoer som skulle anses som god kvalitet. Dagen kom for overføringen, og vi håpet at denne gangen ville det bli vellykket. Klinikken har så mye erfaring på dette feltet at de faktisk kan gradere kvaliteten på embryoene, for eksempel hvor sterk veggen til selve embryoet er. Jeg nevner dette ettersom teamet sa at spesielt en ble ansett av meget høy kvalitet. Vi tok dette som et godt tegn og dette ble overført til Annas livmor.
Tilbake i Irland var både Anna og jeg rolig sikre på at dette kom til å fungere, da vi følte oss så trygge på det klinikken hadde fortalt oss.
Kan du forestille deg hvor knusende det var da Anna tok graviditetstesten etter to ukers ventetid, og hun ikke var gravid
Jeg følte sorgen var enda mer intens enn før. Jeg følte at det var en gjort ting fra det vi hadde lært på klinikken. Vi var begge så ødelagte av alt hva vi skulle gjøre som følelsesmessig ble vi knust fra alt.
Vi bestemte oss da for å ta en liten pause fra det hele og endte opp med å reise til Annas søstre i statene til jul. Dette var veldig bittersøtt da vi fikk se niesene våre som vi elsker så mye.
Da vi kom tilbake fra turen, bestemte vi oss for å gå tilbake til London og prøve igjen
Vi hadde fortsatt embryoer fra vår andre runde med IVF som ble holdt i frossen nitrogen. Dagen for overføringen kom og vi sa til klinikken at vi ikke ønsket å vite noe om kvaliteten på embryoene da det var så vanskelig etter andre runde med IVF. Vi hadde bestemt oss for å legge to embryoer i magen til Anna denne gangen. Vi følte at hvis en mislyktes ville vi ha et sekund som back-up, dette var vår tankegang. Det vi lærte er at det ikke fungerer slik, men hvis du legger tilbake to embryoer øker det sjansene for tvillinger med 40 %. Anna og jeg brydde oss ikke, vi ville prøve å få en familie. Personen som plukket embryoene var Erica Foster, en embryolog (Whittington Hospital, London), som hadde hjulpet oss med å finne donoren vår.
Det hadde vært en absolutt berg-og-dal-bane denne perioden av livet vårt. Vi bestemte oss for å reise bort for en kort tur nord-vest i Irland til et sted som heter county Donegal.
Vi bodde på en Airbnb og dagen kom for resultatet av graviditetstesten
De minuttene vi ventet føltes som om de varte evig. Så så vi på resultatene og det ga indikatoren på at Anna var gravid. Vi ble begge overveldet av følelser, vi fikk endelig noe håndgripelig for å gi oss noen godt tiltrengte gode nyheter. Vi fortalte det til Airbnb-vertene våre, og de hadde en flaske alkoholfri champagne som de åpnet og delte med oss. Dagen var forresten 17. mars, Saint Patrick’s Day. Vertene våre sa at hvis vi hadde tvillinger kunne vi kalle dem Patrick og Patricia ???? Vi dro ut den dagen til Lough Swilly og besøkte et Napoleonsfort, det var en kald, men vakker dag, vi hadde begge håp.
I løpet av de kommende ukene og månedene var vi så heldige at graviditeten fortsatte, og den 8. november 2019 ble tvillingene våre født på Coombe Hospital, Dublin via keisersnitt
Selv var jeg ikke sammen med Anna ved selve fødselen av barna. Jeg synes sykehus er et vanskelig sted å være etter min mors død. Annas nære venn Eimear var på fødestua med henne. Mens jeg ventet i et rom med utsikt over Dublin snakket jeg med vår gode venn Odharnait, så dukket Eimear opp. Eimear var full av smil og så begeistret ut at hun sa, “er du klar til å møte barna dine”. Når jeg gikk til rommet jeg snakket med Eimear, kunne jeg ikke tro at jeg på noe sekund skulle møte barna mine, jeg skulle bli pappa, jeg pappa!! Så gikk jeg rundt den blå tilbaketrekkende gardinen og Anna var der med alle disse pipende monitorene rundt seg. Til høyre for meg var en bitte liten bunt av det jeg først trodde var et innpakket teppe og faktisk ikke registrerte hva det var. På venstre side av sengen sto et bitte lite barn med en liten lue på hodet, da skjønte jeg at haugen som var til høyre faktisk var det andre barnet. Barnet hadde en bitteliten blå hatt på hodet, derfor skjønte jeg ikke hva jeg så på da jeg så brettet noen sekunder i forveien. Jeg begynte å gråte så mye av ren glede og lykke at det var så utrolig at barna faktisk var her, de fantes, vi hadde nå vår familie.
All smerten, sorgen og sorgen de siste årene bare skyllet bort fra meg da jeg så på Anna og barna.
Takk for at du tok deg tid til å lese historien min, jeg håper den har vært innsiktsfull og nyttig for deg. I nyere tid har jeg blitt en talsmann for å øke bevisstheten om mannlig infertilitet og XXY. Jeg føler det er for mange menn som sliter i stillhet rundt om i verden, og alle vi som snakker om dette emnet vil begynne å åpne den døren.
Hvis du ønsker å kontakte meg er jeg på Instagram @prettyfly4xxy
Klikk her for å lytte til Gareths intervju med BBC Radio
Les del 1 av Gareths historie:
Et innblikk i det tabubelagte emnet mannlig infertilitet, av Gareth Landy
