India – Produsent-regissør Nidhi Dutta– styrer for tiden Grense 2, oppfølgeren til faren JP Duttas krigsepos fra 1997 – har valgt å snakke offentlig om den fire år lange fruktbarhetskampen som gikk forut for graviditeten.
I en serie Instagram-innlegg og et nytt intervju med India TodayDutta sier hun ønsker å normalisere samtaler om infertilitet, IVF og det ofte mystifiserende akronymet «TTC» («prøver å bli gravid»)
Hvorfor hun gikk ut offentlig
«Da jeg først hørte begrepet TTC«Jeg var uvitende – og det var mange kvinner rundt meg også», innrømmer Dutta. Tilfeldige referanser til hennes egne hormoninjeksjoner førte snart til private meldinger fra venner som hadde gjennomgått den samme prøvelsen i stillhet.
«Jeg ble sjokkert», sier hun. «Hvorfor nevnte vi det aldri, ikke engang som venner? Bare det å snakke om det kan gi noen andre mot til å fortsette.»
Den ensomme siden av IVF
Selv om hun roser mannen og familien for støtten, understreker Dutta at IVF fortsatt er «en reise kvinnen foretar alene»:
- Hormonell berg-og-dal-bane – daglige injeksjoner og humørsvingninger få utenforstående kan fatte.
- Sosialt stigma – venner i mindre byer har blitt advart av svigerforeldre mot å diskutere behandling av frykt for å «skamme» familien.
- Behov for emosjonell, ikke bare medisinsk, veiledning – «Leger forklarer vitenskapen, men kvinner trenger å høre hvordan du finner styrken», sier hun.
filming Grense 2 mens du er gravid
Mye av Duttas graviditet falt sammen med en skyting på stedet ved en indisk hærbase. Hun sjonglerte journaler og svangerskapsskanninger, og fløy til Mumbai for hver kontroll.
«Mannskapet begynte å bringe hjemmelaget mat; jeg hadde en egen toalettbil», minnes hun. «Indiske kvinner har født babyer på jorder i århundrer – kroppene våre er sterke. Å vite at jeg hadde en film verden ventet på, gjorde meg faktisk sterkere.»
En oppfordring til åpenhet
Dutta håper at hun kan avdekke hemmeligholdet rundt fertilitetsbehandling ved å si ifra før babyens ankomst – i stedet for etter.
«Det gir håp å se bare én annen person i samme båt», sier hun. «Hvis flere av oss deler de vanskelige delene mens vi opplever dem, vil ikke den neste kvinnen føle seg så alene.»
