Jennifer Gobrecht var bare den andre kvinnen i USA som fikk en livmortransplantasjon fra en avdød donor. Og i 2019 fødte hun sin dyrebare sønn.
Å leve med MRKH: Oppdage livet uten livmor
Selv som tenåring visste jeg at jeg aldri ville få barn. Da alle vennene mine begynte å få mensen, sa jeg til meg selv at jeg ikke hadde fått mensen ennå på grunn av all sporten jeg drev med. Men da jeg fylte sytten, utførte legen min en MR-undersøkelse, og jeg fant snart ut hvorfor jeg ikke hadde fått mensen: Jeg hadde Mayer-Rokatansky-Kuster-Hauser syndrom. MRKH, oppkalt etter de fire legene som oppdaget det, rammer bare omtrent én av fem tusen kvinner. Det er en sjelden medisinsk tilstand som betyr at jeg ble født uten livmor. Den ene tingen som er viktig for å få barn. Jeg husker fortsatt så tydelig da legen min fortalte meg det. Det var en av de vanskeligste dagene i livet mitt.
Håpet om livmortransplantasjon: En banebrytende medisinsk studie
I 2014 giftet jeg meg med kjæresten min fra universitetet, Drew. Og to år senere startet vi med IVF. Planen vår var å lage embryoer og utforske surrogati. Ved vår første eggsamling skapte vi tre friske embryoer. Året etter la jeg merke til et innlegg i en MRKH-støttegruppe på Facebook: «The Hospital of the University of Pennsylvania in Philadelphia ser på å utføre en livmortransplantasjonsprøve». Av alle steder i verden var Penn Medicine bare en femten minutters kjøretur fra hjemmet mitt! Jeg oppfylte alle kriteriene, så vi søkte samme kveld.
Bare en uke senere møtte vi en av legene, dr. Kathleen O’Neill, medisinsk direktør for Uterus Transplantation for Uterine Factor Infertility (UNTIL) Trial ved Penn. Hun forklarte prosedyren, risikoen og hvordan det bare hadde vært tretti livmortransplantasjoner på verdensbasis, men at de hadde vært med levende donorer. Hun fortalte oss at det ville være en ti timers transplantasjonsprosedyre, med store kirurgiske risikoer. Drew og jeg snakket i timevis om risikoen og mangelen på garantier. Men innerst inne visste vi at dette var noe vi måtte gjøre.
De neste månedene var fylt med endeløse tester og rådgivning. Vi møtte operasjonsteamet, inkludert en transplantasjonskirurg og en gynekologisk kirurg. Med en avdød donor forklarte de hvordan de kunne ta blodårer rundt livmoren som man ikke kunne ta fra en levende donor, siden personen fortsatt ville trenge dem. Dette øker sjansene for suksess fordi det bidrar til å øke blodstrømmen til organet. De forklarte også at livet som transplantasjonsperson er veldig annerledes, og at man går på massevis av medisiner, inkludert medisiner mot avstøting. Svangerskapet mitt ville også være høyrisiko, men de ville overvåke meg nøye, og jeg ville ha et keisersnitt i uke 37. Det var mye å ta innover seg.
I mai 2018 ble vi tatt opp i studien, og operasjonen min var bare seks måneder senere. Alt gikk knirkefritt, og da jeg våknet, fikk jeg beskjed om at jeg hadde en livmor. Jeg var veldig følelsesladet. Å få beskjed om at du aldri ville få noe, og så bare få det, det er en utrolig følelse. Og det var ikke bare vi som var begeistret; dette var en seier for det medisinske teamet, for sykehuset og for vitenskapen. Det hadde vært årevis med nøye planlegging og forventning til denne banebrytende studien. Det var et fantastisk øyeblikk å være en del av.
Fra transplantasjon til foreldreskap: Ta imot baby Ben
En måned senere var jeg tilbake til mitt gamle jeg. Transplantasjonen var en suksess, og jeg hadde ingen avstøtningsepisoder. Seks måneder senere fikk jeg embryooverføring. Det var surrealistisk. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle klare å få mitt eget embryooverføring. Jeg er imponert over hva vitenskapen kan gjøre. Og så fikk vi telefonsamtalen som forandret livet vårt: Jeg var gravid. Jeg brast i gråt. Både Drew og jeg grinet. I årevis trodde jeg aldri at jeg noen gang skulle høre ordene: «Du er gravid.»
De neste åtte månedene var svangerskapet mitt normalt. Men i nøyaktig tretti uker fikk jeg diagnosen preeklampsi; en alvorlig tilstand der høyt blodtrykk utvikles under svangerskapet. Hvis det ikke behandles, kan det føre til alvorlige komplikasjoner. For meg var blodtrykket ekstremt høyt, og jeg hadde forferdelig hodepine, et tegn på forverret preeklampsi. I stedet for å føde babyen vår i trettisju uker, hadde jeg et akutt keisersnitt i tretti uker.
Alt skjedde fort, så jeg hadde ikke mye tid til å bearbeide alt. Jeg husker at fødestuen var stappfull. Mer enn tjue spesialister i høyrisiko-obstetrikk og transplantasjonskirurgi var til stede. Med tanke på det store antallet fødte jeg på en hjerteoperasjonsstue. Og før jeg visste ordet av det, annonserte Drew stolt at vi hadde fått en sønn. En vakker, frisk liten gutt.
Vår dyrebare sønn Ben er nå fem år gammel. Han er vår livs kjærlighet. Han er en så morsom fyr. Han er veldig søt og elsker mennesker. Han er også en veldig kosete fyr og en stor søtnos. Og jeg elsker at han alltid ser på den glade siden av livet. Her om dagen ville han bare kaste snøballer. Da vi løp rundt ute i snøen, brøt vi begge ut i latterkrampe, tenkte jeg for meg selv at dette er den beste følelsen i verden. Alt vi gikk gjennom var verdt det, siden det førte oss til dette øyeblikket. Det er ren glede.
